I rapporten “eNorge 2009 – det digitale spranget” kan vi lese at “regjeringen ønsker et kunnskapssamfunn hvor alle kan delta, og hvor potensialet i informasjonsteknologien utnyttes”. http://www.regjeringen.no/nb/dep/fad/Tema/it-politikk__enorge/eNorge-2009.html?id=439499).
Dette dreier seg altså ikke bare om teknologi, men om måten vi kommuniserer, arbeider, lærer, og innretter offentlig sektor på – og om hvordan verdiskaping fremmes og formes i det norske samfunnet.
Det viktigste poenget med sosiale medier er at de endrer internett fra å være en formidlingskanal til å bli en kommunikasjonskanal. Informasjonen kan gå mellom avsender og mottaker, men også mottakerne i mellom.
Den formidable suksessen til Wikipedia er alene et bevis på at vi ønsker å dele vår kunnskap med andre. Mye skjult kunnskap har fått utløp på internett og Wikipedia. Det kan se ut som at vi rett og slett har et grunnleggende behov for å dele vår kunnskap med andre. Noen av oss har kanskje kunnskap om et fag eller emne som vi ikke får brukt eller vist på jobben, andre syns det er faglig tilfredsstillende å skrive artikler som kan videreutvikles eller anerkjennes av andre fagpersoner. Mengdens selvjustis bidrar til at feil blir rettet opp, og nye opplysninger blir føyd til. Resultatet blir en slags kollektiv hukommelse og intelligens.
Dersom abm-institusjonene utnytter de sosiale teknologiene til økt samfunnsdeltagelse og åpner opp for at folket kan kommentere, klassifisere, diskutere og dele innhold fra institusjonenes nettressurser inn i nettsamfunn, kan vi trygt si at dette utfordrer og forandrer sektorens rolle som forvalter av kulturhistorisk sannhet. Vi snakker både om demokratisering av definisjonsmakt og nye roller for institusjonens ansatte som faglige autoriteter.
Mulighetene med sosiale medier i sektoren er:
- Institusjonene kan høste ny kunnskap om sine samlinger på en effektiv måte
- Institusjonen får muligheten til å involvere flere i institusjonens “indre liv”
- Institusjonene engasjerer mer og flere ettersom de gir innbyggerne økt eierskap til sine aktiviteter (jfr forrige punkt)
- Institusjonene når ut til flere målgrupper ved å bruke flere kanaler/formidlingsstrategier (husk: 1.5 millioner nordmenn har en Facebook-konto)
- Institusjonene får fram et rikere og mer sammensatt bilde av den kulturarven de forvalter ved at kunnskapsrike mottakere også blir avsendere av metadata
- Involveringen og deltagelsen på nettet kan føre til økte fysiske besøk
- Man etablerer en kommunikasjonskanal for enklere og mer direkte dialog med brukerne
Noen viktige utfordringer for institusjonene vil bli:
- Kompetanseheving og holdningsendringer i sektoren
- Rollen som forvalter av sannhet på institusjonenes fagfelt utfordres
- Vilje til å øke innsatsen for denne formen for formidling, vil nødvendigvis måtte gå på bekostning av annen virksomhet
(Teksten er hovesakelig bygget på rapporten: Mobile og sosiale teknologier men er noe omarbeidet)
